Det begynner med gulvet, ikke med utstyret
Når kursdeltakerne kommer inn om morgenen, står det nesten ingenting i rommet. Det er helt bevisst. Jeg har lært at de som starter med å bære inn kameraer og lys ender med å flytte alt to ganger, så vi starter med en tegning på gulvet i stedet.
Vi bestemmer først hvor nyhetsbordet skal stå, hvor programlederen skal se, og hvor kameraene får plass uten å gå i bakgrunnen på hverandre. Deltakerne markerer posisjonene med tape. Det ser enkelt ut, men det er her de fleste feil kan fanges opp, mens de fortsatt koster ett minutt og ikke en time.
En enkel regel følger oss gjennom hele dagen: alt som skal flyttes under sending, må ha fri vei, og alt som ligger på gulvet, må være festet eller dekket. Det gjelder like mye et lite øvingsstudio som en stor hall, og det er en vane som sitter lenge etter kurset.
- Tegn opp bord, kamerastandpunkt og blikkretning med tape
- Hold gangveier åpne for kameraføring
- Legg alle kabler langs veggen der det er mulig
Strøm og kabler i en rekkefølge som går an å lese
Neste steg er strøm. Vi fordeler lys, kameraer og lydutstyr på ulike grupper, slik at en enkelt sikring ikke tar hele studioet. Deltakerne lærer å regne grovt på hva hver enhet trekker, og å la være å koble alt til samme forlengerkabel selv om det er fristende.
Deretter legger vi signalkablene. Vi merker begge ender med fargetape og en kort tekst, for eksempel kamera 1 eller bordmikrofon. Det virker pedantisk de første minuttene, men når bildet plutselig forsvinner midt i en prøve, er det merkingen som gjør at feilen finnes på tretti sekunder i stedet for ti minutter.
Jeg lar alltid en deltaker som ikke har rigget før, få ansvar for kabelkartet. Da må vedkommende forstå hele signalveien, og det gir en bedre følelse av hva som henger sammen enn å bare koble etter oppskrift.
- Fordel belastningen på flere strømgrupper
- Merk begge kabelender før de kobles til
- Lag et enkelt kart over signalveien
Lys før kamera: derfor tar vi dem i denne rekkefølgen
Som lysinstruktør er jeg selvfølgelig litt partisk, men rekkefølgen har en grunn. Når lyset står, ser kameraet noe fornuftig, og kameraoperatøren kan justere utsnitt og blenderåpning mot et bilde som faktisk betyr noe. Gjør du det motsatt, justerer du kameraet mot et rom som snart endrer seg.
Vi setter først et hovedlys fra siden og litt over øyehøyde på programlederen, og fyller deretter inn skygger med mykere lys. Deltakerne ser raskt hvordan en liten flytting av lampen endrer ansiktet, og hvorfor harde skygger under haken sjelden hjelper noen.
Bakgrunnen får sitt eget lys til slutt, så personen løsner fra veggen bak. Dette er et øyeblikk mange husker, fordi forskjellen mellom flatt og levende bilde kommer så tydelig frem på monitoren.
- Hovedlys fra siden, litt over øyehøyde
- Fyll inn skygger med mykt lys
- Lys bakgrunnen separat til slutt
Kamera og lyd kobles opp og sjekkes hver for seg
Når lyset er på plass, setter vi opp kameraene på stativ og stiller inn bildet. Vi sjekker hvitbalanse mot et nøytralt ark, kontrollerer at alle kameraene gir samme fargetone, og setter fokus på programlederens øyne. Hvert kamera får en kort test før neste kobles til.
Lyd får samme behandling. Hver mikrofon testes alene, først for å se om signalet kommer frem, deretter for nivå. Vi ber en deltaker lese en kort tekst i normal stemme, og justerer inngangsnivået så toppene ligger trygt under det som gir støy og forvrengning. Hodetelefoner er obligatorisk i denne delen.
Det som overrasker flest, er hvor mye lyd som skjuler seg i rommet: vifter, lysarmaturer som summer, og glatte vegger som gir ekko. Vi løser det med små grep som teppe, flytting av en mikrofon eller en annen mikrofontype, ikke med dyrt utstyr.
- Sjekk hvitbalanse likt på alle kameraer
- Test hver mikrofon alene før miksing
- Lytt etter vifter og ekko med hodetelefoner
Sjekklisten før vi sier at vi er klare
Før en prøvesending går vi gjennom en kort liste høyt, sammen. Bilde fra alle kameraer på monitor, lyd i begge ører, kommunikasjon mellom regi og gulv, og en prøveinnlesing fra programlederen. Ingenting slås på bare fordi det ser riktig ut; det bekreftes av en person som sier det.
Jeg har sett at gruppene som tar seg tid til denne runden, får færre avbrudd senere. Det handler ikke om å være redd for å gjøre feil, men om å gjøre feilene på riktig sted, nemlig under prøve, og ikke mens noen ser på.
Hvis noe ikke stemmer, går vi tilbake ett steg og ikke ti. Den som oppdaget feilen, forklarer hva den så, og gruppen avgjør sammen hva som endres. Slik lærer alle både utstyret og samarbeidet.
- Bilde fra alle kameraer på monitor
- Lyd kontrollert i hodetelefoner
- Kommunikasjon mellom regi og gulv testet
- Prøveinnlesing fra programleder
Å rigge ned er også en del av jobben
Mange glemmer at dagen ikke er slutt når sendingen er over. Vi ruller kabler på samme måte hver gang, over og under, slik at de ligger rett neste gang. Lys og stativer får faste plasser, og alt som gikk i stykker eller var upålitelig, noteres på en lapp.
Den lappen er mer verdt enn den ser ut. Den gjør at neste gruppe slipper å finne den ustabile kabelen på nytt, og den lærer deltakerne at utstyr er noe man deler ansvar for. I et ekte studio er nedrigg ofte det som skiller rolige team fra stressede.
Når gulvet igjen er bart, er det litt tilfredsstillende. Du har bygget noe, brukt det og lagt det vekk uten spor, og du vet nå hva som egentlig skal til for å gå fra tom hall til sending.
Et lite TV-studio blir ikke trygt av dyrt utstyr, men av en rekkefølge som går an å følge og vaner som holder under press. Tegn gulvet først, hold orden på strøm og kabler, sett lys før kamera og sjekk bilde og lyd hver for seg. Det er slik vi jobber i kurset, og det er det du tar med deg videre, uansett hvor stort studioet ditt blir.
